#23 // #24

Klisjé eller ei, julefreden har virkelig senket seg på Kjørmo gård. Kongerøkelsen har utført sine velgjerninger siden grøten i to-tiden, all julepynten vi laget som barn skinner på sine respektive plasser, og søstera har spilt julekveldsvisa på piano.
Om tjue minutter står ribba på borden, og for å være helt ærlig får jeg noen skeptiske blikk av samtlige familiemedlemmer for å sitte foran en dataskjerm.

Så nå skal jeg trekke meg tilbake. Ta frem strikketøyet og spise julekaker til jeg ikke kan gå. Har også store planer om å sovne på sofaen senere i kveld, gjerne med en kjærlig hånd som småromsterer med håret mitt.

Nyt julefreden alle sammen. Ikke la dere stresse av noe som helst - husk at resten av verden også tar pause, og at en totalt ineffektiv avslutning på året er helt perfekt og akkurat slik det skal være.

GOD JUL! 

#21 / #22

Nå er det ikke bare dyr jeg tilbringer juleferien min med. Tvert imot vimser jeg rundt hele dagen sammen med resten av familiemedlemmene mine, i mer eller mindre gard av effektivitet. I dag for eksempel, har jeg gjort to ting. to.
En av dem var til gjengjeld en av julens viktigste tadisjoner, nemlig utvelgelsen av juletre, utført av undertegnede og nevntes far.
Men min uproduktive dag gjør jo slettes ingenting. Den viser jo bare at jeg gjør nettopp det jeg burde gjøre den 22. desember. Nemlig utnytte meg av det magiske faktum at man ved å henge med familie kan fylle en hel dag med småvas men fremdeles føle seg ganske så tilfreds.

God 22. desember!

#19 / #20

Det lille huset på Hofsmo, et kjent motiv i Hovsherad.

I går kveld stoppet jeg opp idet jeg gikk fra gamlehuset og over tunet til vårt hus. Det var helt stille, og stjernene blinket på himmelen som om det ikke var noe annet i hele verden de heller ville gjøre. Fjellene var mørke. Man skjønner godt hvor troll kommer fra når man ser fjellene sånn, mørke og rolige. Seige.

Jeg følte meg så trygg og glad. Med ærefrykt for hvor vakker bygda mi er.
Jeg innså hvor stort privilegium det er å føle sånt eierskapsforhold og kjennskap til naturen rundt meg, ikke bare en og annen flott utsikt i ny og ne, men MIN utsikt. MITT fjell.

Denne posten var kanskje ikke den med mest direkte julebudskap.
Kanskje den heller viser hvor viktig jeg synes det er å føle seg trygg i juletider. Hva enn det måtte innebære for deg. Som drivstoff for et nytt år!

#16 / #17 / #18

Er hjemme og henger med dyrekompisene mine i disse dager.
Disse damene prøvde først og late som de ikke ville ha oppmerksomhet, men så snart knipsingen begynte var de ikke vanskelige å be skal jeg si deg.

Gårdsjul er skikkelig trivelig.

#15

Hjemreisen. Ekstra virkningsfull når du vet at "hjemme" for øyeblikket er dekket av et snøteppe og menneskene der går rundt i tykke skjerf og har stabbende gå-på-is-gange.

#13 / #14

Eksameneksameneksamen
Kanskje den minst stressende eksamensperioden jeg noen gang har hatt. Den inkluderte blant annet en tur til London for å ta noen bilder av tingene mine(her forkledd i ovenfravinkel og blomster).

#12

Clapham Common var så pen idag. Den sene morgenens velsignede tempo med skravlende hundeeiere og trimmere gjorde at roen senket seg. Desember gjorde at jeg tolket det som julero.

God 12. desember!

#11

Lukta når en går forbi juletreutsalg. 

#10

Det ligger ofte brev på bordet i gangen ved det blinkende juletreet. Det virker som husvertene har møtt på mange brevskrivende mennesker iløpet av livet sitt, og nå lyser de sirlig håndskrevne adressene mot deg idet du går forbi på vei til kjøkkenet. Av og til dog. Av og til kjenner du det idet du går inn døra. At det er et nytt brev der, ett med en kjent håndskrift på toppen. Når anelsen bekreftes og du plukker opp den deilig tykke konvolutten er det litt som jula kommer på forskudd. Til uka sendes det en bunke fra Manchester.

#7 / #8 / #9

De siste dagene har jeg gjort noe av det beste jeg vet, som i sin tur har gjort blogging til et annenrangs gjøremål.
Har nemlig hatt familie på besøk. Lange, avislesende frokoster i stillhet, sosialtusling gatelangs og fotballkamp har fylt dagene med deilig, deilig meningsløs mening.

Men hva er vel egentlig mer sentralt i denne tida enn nettopp det?

God 9.desember!

#6

Hver advent når eksamen druser på og gjørelista aldri blir kortere kjenner jeg et lite stikk innerst inne i røttene. Hjemlengselen kommer snikende.

Kanskje ikke den mest feirede av juletradisjoner, men like fullt noe som skjer stort sett hvert år, iallefall for mange studenter. Og man skal ikke bare tenke på det negative ved å lengte litt hjem. Jeg gleder meg mest egentlig - til lange frokoster med familie og kaffekopp. Kanskje en barfrost-tur. Se igjen gamle kjente og ellers bare roe ned 103 hakk og spise kaker. For meg blir nesten hjemlengselen som en forberedelse til det som kommer.

Derfor googlet jeg i går kveld helt enkelt "Hovsherad". Til min store glede fant jeg noen svært attraktive bilder fra hjembygda og omegn, tatt av Snekkeren Torfinn, som for øvrig kommer til å bli min go-to-guy fra nå av når jeg har behov for litt friluftsbilder som ikke er i Visit Norway stil.

Håper du lengter litt hjem i dag og gleder deg til det som kommer! Advent er tross alt ventetid.
God 6. desember!

#5

Nuff said.

God 5. desember!

#4

"Jeg går ut og tusler litt, jeg".
Et flittig brukt utsagn i mitt hjem. Ofte når man føler for å være litt alene, ikke for å være alvorlig, men rett og slett for å henge litt med sine egne tanker. Eller kanskje ikke tenke så mye i det hele tatt.

Jula er tusletid. Her er oppskriften på en vellykket Ingertuslekveld:
1. Tuslemusikk. (Veldig viktig punkt)
Hos meg går der i "Jazz på svenska" av Jan Johansson - skapt for tusling, og har i tillegg en slags julefeel over seg. Musikk uten vokal kan ofte gjøre en enda roligere, siden man ikke synger med. Bugge Wesseltoft er også prima, men dessverre glimrer han med sitt fravær på Spotify.

2. Tilrettelegging
Innebærer alt av forberedelser for vellykket tusling. På en innekveld vil det si levende lys og gjerne dempet belysning ellers. Det vil også si en kopp eller fem av yndlingsteen din lett tilgjengelig, og kanskje en dæsh røkelse. Og Ullsokker såklart.

3. Aktivitet
Tusling er jo slett ikke forbeholdt verken inne eller ute. Menneskene på bildet, tatt fra et kirkevindu på Bislett i fjor, ser faktisk litt ut som de tusler sammen. Heller ikke feil.
Prima tusleaktiviteter i jula er: Å gå tur uten å tenke på ting du må få gjort. Bare la beina virke og sett pris på det som er rundt deg. Innendørs pleier jeg å tusle meget mye i forbindelse med julekortlaging og gaveinnpakkning. Eller strikking!

Oppfordrer alle til å ta seg tid til flere tuslekvelder iløpet av advent!

God 4.desember!  

#3

Sittende konserter er gull.
Selv pleier jeg å lukke øynene og lage små filmer inni meg.
Jula er med andre ord høysesong for indre filmskapende konsertopplevelser.
Finn deg en som du vil gå på davel! Selv de minste bygder ordner seg en julekonsert!

God 3. desember!

#2

Det er ingen myte: husene i England er ikke spesielt varme. De to gradene som svever i lufta utenfor har plantet seg godt i murveggene som omgir meg, og gjør at mammas gamle strikkejakke er høyst nødvendig. Samtidig gjør denne tilværelsen et par andre engelske spesialiteter ekstra tilfredsstillende:
Varm te og mince pie. Smørdeigpaien fylt med krydret fruktblanding er en juleklassiker, og sender en ekstra smule varme ut i tærne mine.

For hva hadde vel jul (eller tilværelsen for øvrig) vært uten kaker??
Jeg skal iallefall sørge for å fylle mince pie-kvota mi før pepperkakene tar over i moderlandet.

God 2. desember!

#1

For å sitere oss anglofiles yndlingsjulfilm, Love actually: Christmas is all around us.

Og siden jeg også er av typen "julete", kommer jeg denne måneden til å gjenta noe jeg gjorde for et par år siden. Julekalenderen.
Hva kommer så denne julekalenderen til å inneholde? Ikke så mye utenom det vanlige. Bare ekstra mye takknemlighet og verdsetting for den innsatsen som settes inn i jula. For verdiene vi bestemmer oss for å stå bak enda sterkere og for tradisjonene vi opprettholder.

Jeg har alltid hatt stor glede av hvordan vi tar naturen inn i hjemmene i tiden opp mot jul. Granbar på trammen. Svibler innpakket i mose. For ikke å snakke om at vi drar me oss et helt tre inn i stua.
Her i Manchester er det heller tynt med bartrær. Til min store glede er det derimot kristorn på hvert hjørne, en plante jeg som liten beundret på tv-skjermen da det ikke er en vanlig vekst på sør-vest landet hvor jeg er fra. Nå derimot. Nå skal jeg på slang!

God 1. desember!

PS: Kinfolks julefilm er et godt eksempel! Kanskje litt for god til å være sann, men jysla fin!

Sykkelturene hjem på kveldstid er fredfulle. Ja, fredfulle.

Føttene trør av seg selv, og hjernen settes på pause. "Hjem" er det eneste som kan minne om en skikkelig tanke. Drit i om jeg blir gjennomvåt, andpusten eller svett - havna er der fremme.

På veien sykler jeg forbi Hydes, bryggeriet på Moss Side. Det lukter noe potetliknende fra det. Jeg er sikker på at den lukta kommer til å være minnetriggende for all fremtid. Minner om gjennomvåte olabukser, istappfingrer og en tid med nye mennesker og ny kreativitet.

Er du som meg, og tenker på neste måltid ca idet du legger fra deg gaffelen, kan dette være noe for deg. Frøkna bak Simply breakfast bidrar virkelig til at frokosten, aka dagens desidert beste måltid(can I hear an amen?) får skinne som fortjent. Jeg mener: Dama får jo rundstykke med nugatti til å se gourmet ut. 

Tenk deg å feire jul her da!

Himla. 

Det var mørkt da jeg ankom Edale lørdagskveld. Stasjonen besto bare av en plattform med et lite venteskur på hver side, og var nå fylt med ryggsekkbærende briter, alle med et lite rødskjær i ansiktet. På andre siden av veien hadde en mellomstor steinbygning fått på seg lysremsa under mønen, og med gyldne bokstaver sto det, som en velkomstmelding til alle tilreisende, "The Ramblers inn".

Foruten de hjertelige middagene på puben tilbragte vi størstedelen av tiden i Peak District utendørs. Enten på nordsidens viddeliknende platå med høstsol og sauekompiser, eller sørsidens rinder i vannrett regnsymfoni.

Da vi hoppet på tovognstoget(eller var det en?) tilbake til Manchester etter timesvis i godstolene foran peisen hos the Rambler, kjente jeg bygdas trygghet trekke i lengselssnorene mine.
Men før jula ringer inn på Kjørmo gård skal mang en mulled wine drikkes og flerfoldige timer tilbringes på gipsrommet. I Manchestertown. Skål!



PS: HER er en veldig interessant artikkel i The Guardian om bygd/by relasjonen. Lest i godstolen på The Ramblers inn!

Som de fleste andre jeg kjenner har jeg i årevis hatt planer om å fremkalle en haug med bilder ved jevne mellomrom. Med lav suksessfaktor.

Men den digitale tidsalder har ikke bare negative konsekvenser på fotograf-fotografi relasjonen. Nå kan jeg jo ha med meg alle minnene mine til andre siden av verden, helt uten ekstra vekt.

Her er et knippe minner fra totusenogtolv. Gode minner. 

Ekskrusjon til bydelen Kampen i Oslo med min gode venninne Jana.

Klassetur til New York og kunstpause(mitt nyinnførte livsforbedrende gjøremål) på galleri.

Høy-puls men o-så-vakker eksamenstid med smæshing Pernille.

To litt uvanlige og skummelt barske kompiser på Gursli i hjemkommunen. 

 

Å gjøre det man elsker å gjøre, måtte det være hagearbeid, mekking eller tegning.
Da flyr tiden da. Om dagen tilbringer jeg mye tid på gipsavdelingen på skolen, et rom der det føles som eneste tidsindikator er hvor mange ganger hitsene er blitt spilt på radioen. Velstand.

Dette er Lois.
For meg representerer hun noe av det jeg elsker mest med designutdanning i Storbritannia, nemlig friheten til å dykke ned i akkurat det man vil. Lois fordyper seg nemlig i verktøy, og hvordan man kan bruke det som såkallede "wearables", med andre ord verktøy du kan ha på deg. Nysgjerrighetspirrende tema.
Jeg sier ikke at dette ikke hadde skjedd i moderlandet. Men faktum er at der vi har en lang tradisjon for å designe med funksjon, mål og industriproduksjon i tankene, har britene ofte vært mer åpne for one-off(ish) gjenstander. Objekter som designeren eller kunstneren selv produserer, noe som igjen resulterer i variasjon i det endelige produktene. Istedet for å basere seg på maskinens nøyaktighet og evne til å gjøre ting likt to ganger, tar man altså utgangspunkt i menneskets evne til det motsatte. Når den kreative prosessen ikke styres av baktanken om at en produsent skal ønske å serieprodusere produktet, tillater den seg plutselig å gå helt andre veier.
Resultatet er vidunderlige, forunderlige objekter.

Gi meg en skotte i kilt og sekkepipe og jeg er solgt. Ikke bare drømmer jeg meg bort i de sørgelige tonene og ser for meg Braveheart-scener(ja, jeg spotifyet "bagpipe" da jeg skrev dette innlegget. ikke det samme som live...), men antrekket overbeviser meg nesten om at det er finere enn menn i bunad.

Denne karen går nok over i bestefarkategorien dog. Men gatemusikantsjarm manglet det ikke på: "Norway, oh that's a beautiful country!". Jaaada.

Er ganske sikker på at sekkepipe kommer til å innleies i en eller annen fremtidig festlighet. Ja. Helt sikker faktisk.

 

Alexandra Park er lungen som skiller Whalley Ranges minicoopere og alèer fra den beryktede bydelen Moss side, ofte forbundet med tøffe miljø, kriminalitet, arbeidsledighet og unge mødre.
Tross nok av hunder som må luftes( ofte med veldig skremmende utseende fra Moss Side og litt mer striglede versjoner fra Whalley Range) er parken rett og slett litt forlatt.
Den gir fra seg en slags ensomhetsos, og når morgenduggen forsatt henger i lufta og forteller om regnet som er på vei får man nesten litt medynk. Ikke besøksrekord i dag heller.
//Alexandra Park is the green lunge that separates Whalley Range's mini coopers and avenues(ish) from the famous Moss Side. But even though there are plenty of dogs to walk on either side(often scary looking ones from Moss Side and more groomed ones from Whalley Range) The park remains a little deserted. It gives of a sort of lonelyness-aura that almost makes you feel sorry for it. No visiting record today either.... 

Når man kjenner hverdagspresset, om bare et lite stikk, til å prestere, gjøre, ikke gjøre, si eller ikke si. Mens det man aller helst vil er å gå en tur i høstsola med ei venninne og snakke om middag eller hvor rare engelskmenn er.
Det beste som finnes er mennesker.

Har tatt lite bilder i det siste gitt! Så da får dere noe annet, noe gammelt. Men aldeles ikke foreldet. 

Sånn ser det ut rett utenfor skolen min på Kjeller. Makan. Veien er plassert akkurat på bakkekammen der, og når det kjører traktorer på den blir det skikkelig fin profil! Eller hva man skal kalle det. Skyline? Relieff? 

Det sørger iallefall for sjelero hos mang en stresset designelev.
//Here's an old photo, since I've completely failed at being an adventurous photographer this week. It's the view from right outside my school at Kjeller, Norway. It's calmed many a stressed design student, I assure you!

Enda et Edinburgh-skudd, som til opplysningen får meg til å ønske jeg sto helt alene på en fjelltopp med vinden i håret. Jadaså// Another Edinburgh shot. For some reason it makes me want to wish I was standing all alone on a mountaintop with wind in my hair. Ohyes. 

 

Green Park// Det britiske værets sanne ansikt// The true face of the british weather. 
Kensington Gardens// Deilig, gammelt, slitt treverk// Wonderful, old and worn wood.

Hverdagspost #1

Av og til når jeg er ute og går slår det meg plutselig hvor utrolig vakre folk er. Alle liksom.
Da jeg var barn sa søstera mi noe jeg aldri har klart å gi slipp på. Ren barndomsvisdom.
"Alle har noe søtt i seg", sa hun.
//Sometimes when I'm out walking it suddenly hits me how beautiful people are. Everyone. As a child my sister told me something I've never let go of and still think about quite often; "everyone has something sweet about them" she said.
Taylor Wessing Photographic prize(national portrait gallery uk) is a wonderful source for some pure human beauty...

Taylor Wessing Photographic Portrait Prize blir hvert år arrangert av National Portrait Gallery, og er en ypperlig kilde til ren mennesklig skjønnhet. Her er et par bevis:
 

 

Nathan og Katie Williams, grunnleggerne bak magasinet Kinfolk har en aldeles strålende blogg!
Den oppdateres ikke kjempeofte, men er absolutt verdt en titt. HER!
//Nathan and Katie Williams, the founders of Kinfolk Magazine, have a wonderful blog! Take a look!

og her er en smakebit:

Og helt til slutt.
Jeg har dilla på denne pimped up versjonen av den berømte nyhetssnutten!! Guilty pleasure...
//And at last: guilty pleasure!





BOOM. Enjoy.

I dag var morgenen min så fin at jeg må fortelle om den.

Hverdagspoesi på sitt beste. Jeg våknet helt av meg selv, og sola skinte. Så spiste jeg havregrøt med sukker, sitronskall og valnøtter og drakk en kopp kaffe og et glass juice. Rolig. Og hørte på klassisk på radioen.

Det var det. 

// My morning today was so nice that I want to tell you about it.

Everyday life poetry at it's best. I woke up all by my self, and the sun was shining. Then I had porridge with sugar, lemon zest and walnuts and a cup of coffee and a glass of juice. Slowly. And listened to Classic FM.

That was that.