Det var mørkt da jeg ankom Edale lørdagskveld. Stasjonen besto bare av en plattform med et lite venteskur på hver side, og var nå fylt med ryggsekkbærende briter, alle med et lite rødskjær i ansiktet. På andre siden av veien hadde en mellomstor steinbygning fått på seg lysremsa under mønen, og med gyldne bokstaver sto det, som en velkomstmelding til alle tilreisende, "The Ramblers inn".
Foruten de hjertelige middagene på puben tilbragte vi størstedelen av tiden i Peak District utendørs. Enten på nordsidens viddeliknende platå med høstsol og sauekompiser, eller sørsidens rinder i vannrett regnsymfoni.
Da vi hoppet på tovognstoget(eller var det en?) tilbake til Manchester etter timesvis i godstolene foran peisen hos the Rambler, kjente jeg bygdas trygghet trekke i lengselssnorene mine.
Men før jula ringer inn på Kjørmo gård skal mang en mulled wine drikkes og flerfoldige timer tilbringes på gipsrommet. I Manchestertown. Skål!
PS: HER er en veldig interessant artikkel i The Guardian om bygd/by relasjonen. Lest i godstolen på The Ramblers inn!
Wow!
SvarSlettAnders og jeg takker for øvrig ja til mulled wine.