For meg representerer hun noe av det jeg elsker mest med designutdanning i Storbritannia, nemlig friheten til å dykke ned i akkurat det man vil. Lois fordyper seg nemlig i verktøy, og hvordan man kan bruke det som såkallede "wearables", med andre ord verktøy du kan ha på deg. Nysgjerrighetspirrende tema.
Jeg sier ikke at dette ikke hadde skjedd i moderlandet. Men faktum er at der vi har en lang tradisjon for å designe med funksjon, mål og industriproduksjon i tankene, har britene ofte vært mer åpne for one-off(ish) gjenstander. Objekter som designeren eller kunstneren selv produserer, noe som igjen resulterer i variasjon i det endelige produktene. Istedet for å basere seg på maskinens nøyaktighet og evne til å gjøre ting likt to ganger, tar man altså utgangspunkt i menneskets evne til det motsatte. Når den kreative prosessen ikke styres av baktanken om at en produsent skal ønske å serieprodusere produktet, tillater den seg plutselig å gå helt andre veier.
Resultatet er vidunderlige, forunderlige objekter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar