Sykkelturene hjem på kveldstid er fredfulle. Ja, fredfulle.

Føttene trør av seg selv, og hjernen settes på pause. "Hjem" er det eneste som kan minne om en skikkelig tanke. Drit i om jeg blir gjennomvåt, andpusten eller svett - havna er der fremme.

På veien sykler jeg forbi Hydes, bryggeriet på Moss Side. Det lukter noe potetliknende fra det. Jeg er sikker på at den lukta kommer til å være minnetriggende for all fremtid. Minner om gjennomvåte olabukser, istappfingrer og en tid med nye mennesker og ny kreativitet.

Er du som meg, og tenker på neste måltid ca idet du legger fra deg gaffelen, kan dette være noe for deg. Frøkna bak Simply breakfast bidrar virkelig til at frokosten, aka dagens desidert beste måltid(can I hear an amen?) får skinne som fortjent. Jeg mener: Dama får jo rundstykke med nugatti til å se gourmet ut. 

Tenk deg å feire jul her da!

Himla. 

Det var mørkt da jeg ankom Edale lørdagskveld. Stasjonen besto bare av en plattform med et lite venteskur på hver side, og var nå fylt med ryggsekkbærende briter, alle med et lite rødskjær i ansiktet. På andre siden av veien hadde en mellomstor steinbygning fått på seg lysremsa under mønen, og med gyldne bokstaver sto det, som en velkomstmelding til alle tilreisende, "The Ramblers inn".

Foruten de hjertelige middagene på puben tilbragte vi størstedelen av tiden i Peak District utendørs. Enten på nordsidens viddeliknende platå med høstsol og sauekompiser, eller sørsidens rinder i vannrett regnsymfoni.

Da vi hoppet på tovognstoget(eller var det en?) tilbake til Manchester etter timesvis i godstolene foran peisen hos the Rambler, kjente jeg bygdas trygghet trekke i lengselssnorene mine.
Men før jula ringer inn på Kjørmo gård skal mang en mulled wine drikkes og flerfoldige timer tilbringes på gipsrommet. I Manchestertown. Skål!



PS: HER er en veldig interessant artikkel i The Guardian om bygd/by relasjonen. Lest i godstolen på The Ramblers inn!

Som de fleste andre jeg kjenner har jeg i årevis hatt planer om å fremkalle en haug med bilder ved jevne mellomrom. Med lav suksessfaktor.

Men den digitale tidsalder har ikke bare negative konsekvenser på fotograf-fotografi relasjonen. Nå kan jeg jo ha med meg alle minnene mine til andre siden av verden, helt uten ekstra vekt.

Her er et knippe minner fra totusenogtolv. Gode minner. 

Ekskrusjon til bydelen Kampen i Oslo med min gode venninne Jana.

Klassetur til New York og kunstpause(mitt nyinnførte livsforbedrende gjøremål) på galleri.

Høy-puls men o-så-vakker eksamenstid med smæshing Pernille.

To litt uvanlige og skummelt barske kompiser på Gursli i hjemkommunen. 

 

Å gjøre det man elsker å gjøre, måtte det være hagearbeid, mekking eller tegning.
Da flyr tiden da. Om dagen tilbringer jeg mye tid på gipsavdelingen på skolen, et rom der det føles som eneste tidsindikator er hvor mange ganger hitsene er blitt spilt på radioen. Velstand.

Dette er Lois.
For meg representerer hun noe av det jeg elsker mest med designutdanning i Storbritannia, nemlig friheten til å dykke ned i akkurat det man vil. Lois fordyper seg nemlig i verktøy, og hvordan man kan bruke det som såkallede "wearables", med andre ord verktøy du kan ha på deg. Nysgjerrighetspirrende tema.
Jeg sier ikke at dette ikke hadde skjedd i moderlandet. Men faktum er at der vi har en lang tradisjon for å designe med funksjon, mål og industriproduksjon i tankene, har britene ofte vært mer åpne for one-off(ish) gjenstander. Objekter som designeren eller kunstneren selv produserer, noe som igjen resulterer i variasjon i det endelige produktene. Istedet for å basere seg på maskinens nøyaktighet og evne til å gjøre ting likt to ganger, tar man altså utgangspunkt i menneskets evne til det motsatte. Når den kreative prosessen ikke styres av baktanken om at en produsent skal ønske å serieprodusere produktet, tillater den seg plutselig å gå helt andre veier.
Resultatet er vidunderlige, forunderlige objekter.

Gi meg en skotte i kilt og sekkepipe og jeg er solgt. Ikke bare drømmer jeg meg bort i de sørgelige tonene og ser for meg Braveheart-scener(ja, jeg spotifyet "bagpipe" da jeg skrev dette innlegget. ikke det samme som live...), men antrekket overbeviser meg nesten om at det er finere enn menn i bunad.

Denne karen går nok over i bestefarkategorien dog. Men gatemusikantsjarm manglet det ikke på: "Norway, oh that's a beautiful country!". Jaaada.

Er ganske sikker på at sekkepipe kommer til å innleies i en eller annen fremtidig festlighet. Ja. Helt sikker faktisk.

 

Alexandra Park er lungen som skiller Whalley Ranges minicoopere og alèer fra den beryktede bydelen Moss side, ofte forbundet med tøffe miljø, kriminalitet, arbeidsledighet og unge mødre.
Tross nok av hunder som må luftes( ofte med veldig skremmende utseende fra Moss Side og litt mer striglede versjoner fra Whalley Range) er parken rett og slett litt forlatt.
Den gir fra seg en slags ensomhetsos, og når morgenduggen forsatt henger i lufta og forteller om regnet som er på vei får man nesten litt medynk. Ikke besøksrekord i dag heller.
//Alexandra Park is the green lunge that separates Whalley Range's mini coopers and avenues(ish) from the famous Moss Side. But even though there are plenty of dogs to walk on either side(often scary looking ones from Moss Side and more groomed ones from Whalley Range) The park remains a little deserted. It gives of a sort of lonelyness-aura that almost makes you feel sorry for it. No visiting record today either....