Høsten er her. And I happen to like it. Midt oppi alle grublingene om regn, brunfarger og sjerf kom jeg til å tenke på noen bilder jeg tok i fjor vinter. Av en nydelig vennefamilie av meg, og noen av deres utkårede. Sør-vestlending som jeg er kan man slett ikke regne med hvit jul, noe som heller ikke var tilfellet i fjor, da det så ut som dette. Vått. Satt på pause. 

Men å-så-trollsk.

Fra Ridley road market i Dalston, London.

Nesten som en tur til Afrika. Lyder, lukter, blikk og attitude.

Stua her i Paradisbukta ser ikke så ille ut i kveldssol gitt. 

Sofaen og stolen med blomstermønteret får meg for øvrig til å føle at jeg er en del av et norsk nittitalls-drama. Av typen Asylet. Ah, asylet var tider det!

Andre ting som har lyst opp dagen min i dag, på litt mer indirekte måter:
1. Jeg så Hans-Wilhelm Steinfeld vente på trikken i dag. Dere vet, Russland-korrespondenten med den grovraspete stemmen. Jeg liker når Hans-Wilhelm Steinfeld tar trikken.
2. Fennikel og sopp er en sinnsykt bra kombinasjon! Dagens fløtesaus-versjon var med selvplukka sopp, men en annen dag hadde jeg det i salat med champignon, og det var ikke feil det heller!

work it!

Lite sier ferie så mye som ferje for ei innlandsjente. Helgas Ryfylkebesøk frister til gjentakelse og anbefales videre til enhver reise- og ferjeglad sjel!

Er så heldig å få bo ved sjøen den neste måneden, og da blir plutselig ting som å klippe håret på svaberget helt hverdagslig. Sprøtt.

Vinduene hos East London Furniture, hvor jeg har tilbragt sommeren som praktikant/intern, gjør en hvilkensomhelst situasjon smellvakker tør jeg nesten påstå.
Det har man sansen for, hva? 

De hadde nok hatt godt av ei uke til. Men slikt har vi ikke tid til når årets første soppflokk står foran deg. Frokost!

Farmor var nok ikke klar over hvor tidsriktig denne en dag ville bli.

Nå skal den iallefall bli med meg til Oslo. Og være min morgenkompanjong.
Jeg deler gjerne!

HverdagsWillesden

Willesden kan nok ikke kalles Londons juvel. Likevel finnes det sjarm overalt. Merkelig nok er mye av det som gjør Willesden Green shabby, det samme som for meg skaper minner.

En kompis(av typen vis) sa en gang til meg at det er viktig å leve 100% der du bor, uansett hvor det måtte være. Så her har dere litt hverdagspoesi fra Willeden Green, Londontown.

Den enøra kaninen på trappa vår som naboen synes er så fin.

Nabokatta, som jeg er så heldig og ha stiftet bekjentskap med.

Ett-punds-kurvene

Butikkfrontene, og det forunderlige innenfor.

Engelskheten.