#1

For å sitere oss anglofiles yndlingsjulfilm, Love actually: Christmas is all around us.

Og siden jeg også er av typen "julete", kommer jeg denne måneden til å gjenta noe jeg gjorde for et par år siden. Julekalenderen.
Hva kommer så denne julekalenderen til å inneholde? Ikke så mye utenom det vanlige. Bare ekstra mye takknemlighet og verdsetting for den innsatsen som settes inn i jula. For verdiene vi bestemmer oss for å stå bak enda sterkere og for tradisjonene vi opprettholder.

Jeg har alltid hatt stor glede av hvordan vi tar naturen inn i hjemmene i tiden opp mot jul. Granbar på trammen. Svibler innpakket i mose. For ikke å snakke om at vi drar me oss et helt tre inn i stua.
Her i Manchester er det heller tynt med bartrær. Til min store glede er det derimot kristorn på hvert hjørne, en plante jeg som liten beundret på tv-skjermen da det ikke er en vanlig vekst på sør-vest landet hvor jeg er fra. Nå derimot. Nå skal jeg på slang!

God 1. desember!

PS: Kinfolks julefilm er et godt eksempel! Kanskje litt for god til å være sann, men jysla fin!

Sykkelturene hjem på kveldstid er fredfulle. Ja, fredfulle.

Føttene trør av seg selv, og hjernen settes på pause. "Hjem" er det eneste som kan minne om en skikkelig tanke. Drit i om jeg blir gjennomvåt, andpusten eller svett - havna er der fremme.

På veien sykler jeg forbi Hydes, bryggeriet på Moss Side. Det lukter noe potetliknende fra det. Jeg er sikker på at den lukta kommer til å være minnetriggende for all fremtid. Minner om gjennomvåte olabukser, istappfingrer og en tid med nye mennesker og ny kreativitet.

Er du som meg, og tenker på neste måltid ca idet du legger fra deg gaffelen, kan dette være noe for deg. Frøkna bak Simply breakfast bidrar virkelig til at frokosten, aka dagens desidert beste måltid(can I hear an amen?) får skinne som fortjent. Jeg mener: Dama får jo rundstykke med nugatti til å se gourmet ut. 

Tenk deg å feire jul her da!

Himla. 

Det var mørkt da jeg ankom Edale lørdagskveld. Stasjonen besto bare av en plattform med et lite venteskur på hver side, og var nå fylt med ryggsekkbærende briter, alle med et lite rødskjær i ansiktet. På andre siden av veien hadde en mellomstor steinbygning fått på seg lysremsa under mønen, og med gyldne bokstaver sto det, som en velkomstmelding til alle tilreisende, "The Ramblers inn".

Foruten de hjertelige middagene på puben tilbragte vi størstedelen av tiden i Peak District utendørs. Enten på nordsidens viddeliknende platå med høstsol og sauekompiser, eller sørsidens rinder i vannrett regnsymfoni.

Da vi hoppet på tovognstoget(eller var det en?) tilbake til Manchester etter timesvis i godstolene foran peisen hos the Rambler, kjente jeg bygdas trygghet trekke i lengselssnorene mine.
Men før jula ringer inn på Kjørmo gård skal mang en mulled wine drikkes og flerfoldige timer tilbringes på gipsrommet. I Manchestertown. Skål!



PS: HER er en veldig interessant artikkel i The Guardian om bygd/by relasjonen. Lest i godstolen på The Ramblers inn!

Som de fleste andre jeg kjenner har jeg i årevis hatt planer om å fremkalle en haug med bilder ved jevne mellomrom. Med lav suksessfaktor.

Men den digitale tidsalder har ikke bare negative konsekvenser på fotograf-fotografi relasjonen. Nå kan jeg jo ha med meg alle minnene mine til andre siden av verden, helt uten ekstra vekt.

Her er et knippe minner fra totusenogtolv. Gode minner. 

Ekskrusjon til bydelen Kampen i Oslo med min gode venninne Jana.

Klassetur til New York og kunstpause(mitt nyinnførte livsforbedrende gjøremål) på galleri.

Høy-puls men o-så-vakker eksamenstid med smæshing Pernille.

To litt uvanlige og skummelt barske kompiser på Gursli i hjemkommunen. 

 

Å gjøre det man elsker å gjøre, måtte det være hagearbeid, mekking eller tegning.
Da flyr tiden da. Om dagen tilbringer jeg mye tid på gipsavdelingen på skolen, et rom der det føles som eneste tidsindikator er hvor mange ganger hitsene er blitt spilt på radioen. Velstand.

Dette er Lois.
For meg representerer hun noe av det jeg elsker mest med designutdanning i Storbritannia, nemlig friheten til å dykke ned i akkurat det man vil. Lois fordyper seg nemlig i verktøy, og hvordan man kan bruke det som såkallede "wearables", med andre ord verktøy du kan ha på deg. Nysgjerrighetspirrende tema.
Jeg sier ikke at dette ikke hadde skjedd i moderlandet. Men faktum er at der vi har en lang tradisjon for å designe med funksjon, mål og industriproduksjon i tankene, har britene ofte vært mer åpne for one-off(ish) gjenstander. Objekter som designeren eller kunstneren selv produserer, noe som igjen resulterer i variasjon i det endelige produktene. Istedet for å basere seg på maskinens nøyaktighet og evne til å gjøre ting likt to ganger, tar man altså utgangspunkt i menneskets evne til det motsatte. Når den kreative prosessen ikke styres av baktanken om at en produsent skal ønske å serieprodusere produktet, tillater den seg plutselig å gå helt andre veier.
Resultatet er vidunderlige, forunderlige objekter.

Gi meg en skotte i kilt og sekkepipe og jeg er solgt. Ikke bare drømmer jeg meg bort i de sørgelige tonene og ser for meg Braveheart-scener(ja, jeg spotifyet "bagpipe" da jeg skrev dette innlegget. ikke det samme som live...), men antrekket overbeviser meg nesten om at det er finere enn menn i bunad.

Denne karen går nok over i bestefarkategorien dog. Men gatemusikantsjarm manglet det ikke på: "Norway, oh that's a beautiful country!". Jaaada.

Er ganske sikker på at sekkepipe kommer til å innleies i en eller annen fremtidig festlighet. Ja. Helt sikker faktisk.

 

Alexandra Park er lungen som skiller Whalley Ranges minicoopere og alèer fra den beryktede bydelen Moss side, ofte forbundet med tøffe miljø, kriminalitet, arbeidsledighet og unge mødre.
Tross nok av hunder som må luftes( ofte med veldig skremmende utseende fra Moss Side og litt mer striglede versjoner fra Whalley Range) er parken rett og slett litt forlatt.
Den gir fra seg en slags ensomhetsos, og når morgenduggen forsatt henger i lufta og forteller om regnet som er på vei får man nesten litt medynk. Ikke besøksrekord i dag heller.
//Alexandra Park is the green lunge that separates Whalley Range's mini coopers and avenues(ish) from the famous Moss Side. But even though there are plenty of dogs to walk on either side(often scary looking ones from Moss Side and more groomed ones from Whalley Range) The park remains a little deserted. It gives of a sort of lonelyness-aura that almost makes you feel sorry for it. No visiting record today either.... 

Når man kjenner hverdagspresset, om bare et lite stikk, til å prestere, gjøre, ikke gjøre, si eller ikke si. Mens det man aller helst vil er å gå en tur i høstsola med ei venninne og snakke om middag eller hvor rare engelskmenn er.
Det beste som finnes er mennesker.

Har tatt lite bilder i det siste gitt! Så da får dere noe annet, noe gammelt. Men aldeles ikke foreldet. 

Sånn ser det ut rett utenfor skolen min på Kjeller. Makan. Veien er plassert akkurat på bakkekammen der, og når det kjører traktorer på den blir det skikkelig fin profil! Eller hva man skal kalle det. Skyline? Relieff? 

Det sørger iallefall for sjelero hos mang en stresset designelev.
//Here's an old photo, since I've completely failed at being an adventurous photographer this week. It's the view from right outside my school at Kjeller, Norway. It's calmed many a stressed design student, I assure you!

Enda et Edinburgh-skudd, som til opplysningen får meg til å ønske jeg sto helt alene på en fjelltopp med vinden i håret. Jadaså// Another Edinburgh shot. For some reason it makes me want to wish I was standing all alone on a mountaintop with wind in my hair. Ohyes. 

 

Green Park// Det britiske værets sanne ansikt// The true face of the british weather. 
Kensington Gardens// Deilig, gammelt, slitt treverk// Wonderful, old and worn wood.

Hverdagspost #1

Av og til når jeg er ute og går slår det meg plutselig hvor utrolig vakre folk er. Alle liksom.
Da jeg var barn sa søstera mi noe jeg aldri har klart å gi slipp på. Ren barndomsvisdom.
"Alle har noe søtt i seg", sa hun.
//Sometimes when I'm out walking it suddenly hits me how beautiful people are. Everyone. As a child my sister told me something I've never let go of and still think about quite often; "everyone has something sweet about them" she said.
Taylor Wessing Photographic prize(national portrait gallery uk) is a wonderful source for some pure human beauty...

Taylor Wessing Photographic Portrait Prize blir hvert år arrangert av National Portrait Gallery, og er en ypperlig kilde til ren mennesklig skjønnhet. Her er et par bevis:
 

 

Nathan og Katie Williams, grunnleggerne bak magasinet Kinfolk har en aldeles strålende blogg!
Den oppdateres ikke kjempeofte, men er absolutt verdt en titt. HER!
//Nathan and Katie Williams, the founders of Kinfolk Magazine, have a wonderful blog! Take a look!

og her er en smakebit:

Og helt til slutt.
Jeg har dilla på denne pimped up versjonen av den berømte nyhetssnutten!! Guilty pleasure...
//And at last: guilty pleasure!





BOOM. Enjoy.