Det var esel på stranda i St.Annes-on-the-sea i dag. Eieren ser ut til å synes det var like absurd som meg. Definitivt en spennede liten detalj til det ellers så serene landskapet dog! Håper dere der ute har hatt en fin lørdag!

Arkitektkontoret Fantastic Norway tegnet nylig denne hytta i Sjoga.
Vet ikke hva du syns, men jeg tror jeg hadde vært i ekstase hvis jeg faktisk hadde stått bak linsa. Kald i kinnene, svett på ryggen å sliten etter en lang tur på med pikkpakk. På vei mot en lysende og varm hytte i godt selskap og med en flaske rødvin og et stykke biff ventende innafor døra.
Og resten av kvelden tilbragt i langermet ullundertøy. Hei. 

Edinburgh var nydelig. Og smakte godt.

Haggis - Check.
Scotch whisky - Check.
Iron Bru* - Check.

Bildene er fra søndagsturen vår til Arthur's Seat, friområdet i utkanten av Edinburgh sentrum. Skotter er jo som kjent litt mer "norske" enn andre UK-innbyggere(skulle til å skrive engelskmenn - UFF!), og et fjellområde så tilgjengelig og til og med uten sikkerhetsgjerder bekrefter påstanden ytterligere synes jeg.
Skotter er bra folk.

*Skottland er det eneste landet der Coca Cola IKKE er den mest solgte drikker. Der ruler nemlig den lokale drikken Iron Bru. Vanskelig å beskrive smaken, men Sandra(øverst til venstre) påsto at den smakte ananasbrus!

Mamma sendte melding i dag. De skal på elgjakt og meldingen fremkalte aldri så lite hjemlengsel. 5. oktober klokka 07.00 hvert eneste år strømmer hele befolkningen i den lille grenda Løvjomås til samlingsplassen ved den gamle skolen for å være med på jaktstart. Folk tar seg fri fra jobb. Baker kaker. Tar med de (nesten)nyfødte babyene deres i bæremeis. Alle skal være med. Barna i friluftsbarnehagen bidrar til og med på første drev.

Tanken på høstløv, sopp-plukking og bålbrenning gjorde at jeg tok en titt i 2011-folderen.
Der fant jeg disse bildene som ble tatt for nesten nøyaktig ett år siden på Hardangervidda.
Jeg blir litt trist inni meg siden det er så langt unna. Men så kommer jeg på at jeg bor i Jane-Austen-land, og da går det greit. Idag oppdaget jeg en nydelig tursti langt ei elv som skal utforskes ytterligere, og i morgen tidlig drar jeg nordover til Edinburgh. Så det går bra!

Jeg liker når livet en gang iblant fortjener storsatsing. Kalas. Partey. 

I sommer giftet min smekre kanadiske venninne, Jana, seg med sin utkårede, og et vakrere bryllup tror jeg er vanskelig å oppdrive.

Ta festlokalene for eksempel.
Rommet med de store vinduene.
Eller folkene.
Jenter som er klare for å feire.
Godsaker.

Mursteinland med en touch av New York.
Fra The Northern Quarter.

Manchesterbloggingen har offisielt startet. I dag spente jeg på meg støvlene for å saumfare nabolaget for godbiter. Støvlene, aka mine nye Doc Martens, ble kjøpt inn etter at været her gav meg en real velkomst fra himmelen. En måneds regn på et døgn sa de. Plutselig forstår man hvorfor disse vidunderskoene har fått så godt fotfeste her til lands.

Jeg bor i College road, som har navnet sitt etter nettopp the college som ligger i gata. Et herskapelig harry potter-aktig(dudley road ligger også rett i nærheten) steinbygg som gir deg følelsen av å bo i Cambridge eller Oxford før turistene inntok. Innerst inne håper jeg å få komme meg inn på eiendommen iløpet av høsten for å knipse litt mer. Uvisst på hvilke måte.

Gata mi er full av engelske skatter, som colleget. Men også av andre arkitektoniske fornøyelser.

Forskjønnet med høstløv.

Et lite stykke lenger sør for meg ligger Chorlton, og sørvest i Chorlton finner du Beech Road.

Denne veien hadde jeg ventet på å finne. Etter ei uke med typisk engelske highstreets var det herlig å komme til litt urban landsbystemning. Lave fasader. Fine cafeer. Rare små butikker og, i enden av herligheten; et Farmers market.
Jeg kommer garantert tilbake.

Små, eventyrlystne gutter(pluss en litt mer forsiktig jente) ser heldigvis ikke bare en skitten elv, men mulighetene som ligger i den.
Sånne lekeplasser unner jeg småtasser i storbyen ass!

PS: elva jeg referer til er som dere kanskje har skjønt Themsen. I Londontown.

Høsten er her. And I happen to like it. Midt oppi alle grublingene om regn, brunfarger og sjerf kom jeg til å tenke på noen bilder jeg tok i fjor vinter. Av en nydelig vennefamilie av meg, og noen av deres utkårede. Sør-vestlending som jeg er kan man slett ikke regne med hvit jul, noe som heller ikke var tilfellet i fjor, da det så ut som dette. Vått. Satt på pause. 

Men å-så-trollsk.

Fra Ridley road market i Dalston, London.

Nesten som en tur til Afrika. Lyder, lukter, blikk og attitude.

Stua her i Paradisbukta ser ikke så ille ut i kveldssol gitt. 

Sofaen og stolen med blomstermønteret får meg for øvrig til å føle at jeg er en del av et norsk nittitalls-drama. Av typen Asylet. Ah, asylet var tider det!

Andre ting som har lyst opp dagen min i dag, på litt mer indirekte måter:
1. Jeg så Hans-Wilhelm Steinfeld vente på trikken i dag. Dere vet, Russland-korrespondenten med den grovraspete stemmen. Jeg liker når Hans-Wilhelm Steinfeld tar trikken.
2. Fennikel og sopp er en sinnsykt bra kombinasjon! Dagens fløtesaus-versjon var med selvplukka sopp, men en annen dag hadde jeg det i salat med champignon, og det var ikke feil det heller!

work it!

Lite sier ferie så mye som ferje for ei innlandsjente. Helgas Ryfylkebesøk frister til gjentakelse og anbefales videre til enhver reise- og ferjeglad sjel!

Er så heldig å få bo ved sjøen den neste måneden, og da blir plutselig ting som å klippe håret på svaberget helt hverdagslig. Sprøtt.

Vinduene hos East London Furniture, hvor jeg har tilbragt sommeren som praktikant/intern, gjør en hvilkensomhelst situasjon smellvakker tør jeg nesten påstå.
Det har man sansen for, hva?