#6

Hver advent når eksamen druser på og gjørelista aldri blir kortere kjenner jeg et lite stikk innerst inne i røttene. Hjemlengselen kommer snikende.

Kanskje ikke den mest feirede av juletradisjoner, men like fullt noe som skjer stort sett hvert år, iallefall for mange studenter. Og man skal ikke bare tenke på det negative ved å lengte litt hjem. Jeg gleder meg mest egentlig - til lange frokoster med familie og kaffekopp. Kanskje en barfrost-tur. Se igjen gamle kjente og ellers bare roe ned 103 hakk og spise kaker. For meg blir nesten hjemlengselen som en forberedelse til det som kommer.

Derfor googlet jeg i går kveld helt enkelt "Hovsherad". Til min store glede fant jeg noen svært attraktive bilder fra hjembygda og omegn, tatt av Snekkeren Torfinn, som for øvrig kommer til å bli min go-to-guy fra nå av når jeg har behov for litt friluftsbilder som ikke er i Visit Norway stil.

Håper du lengter litt hjem i dag og gleder deg til det som kommer! Advent er tross alt ventetid.
God 6. desember!

#5

Nuff said.

God 5. desember!

#4

"Jeg går ut og tusler litt, jeg".
Et flittig brukt utsagn i mitt hjem. Ofte når man føler for å være litt alene, ikke for å være alvorlig, men rett og slett for å henge litt med sine egne tanker. Eller kanskje ikke tenke så mye i det hele tatt.

Jula er tusletid. Her er oppskriften på en vellykket Ingertuslekveld:
1. Tuslemusikk. (Veldig viktig punkt)
Hos meg går der i "Jazz på svenska" av Jan Johansson - skapt for tusling, og har i tillegg en slags julefeel over seg. Musikk uten vokal kan ofte gjøre en enda roligere, siden man ikke synger med. Bugge Wesseltoft er også prima, men dessverre glimrer han med sitt fravær på Spotify.

2. Tilrettelegging
Innebærer alt av forberedelser for vellykket tusling. På en innekveld vil det si levende lys og gjerne dempet belysning ellers. Det vil også si en kopp eller fem av yndlingsteen din lett tilgjengelig, og kanskje en dæsh røkelse. Og Ullsokker såklart.

3. Aktivitet
Tusling er jo slett ikke forbeholdt verken inne eller ute. Menneskene på bildet, tatt fra et kirkevindu på Bislett i fjor, ser faktisk litt ut som de tusler sammen. Heller ikke feil.
Prima tusleaktiviteter i jula er: Å gå tur uten å tenke på ting du må få gjort. Bare la beina virke og sett pris på det som er rundt deg. Innendørs pleier jeg å tusle meget mye i forbindelse med julekortlaging og gaveinnpakkning. Eller strikking!

Oppfordrer alle til å ta seg tid til flere tuslekvelder iløpet av advent!

God 4.desember!  

#3

Sittende konserter er gull.
Selv pleier jeg å lukke øynene og lage små filmer inni meg.
Jula er med andre ord høysesong for indre filmskapende konsertopplevelser.
Finn deg en som du vil gå på davel! Selv de minste bygder ordner seg en julekonsert!

God 3. desember!

#2

Det er ingen myte: husene i England er ikke spesielt varme. De to gradene som svever i lufta utenfor har plantet seg godt i murveggene som omgir meg, og gjør at mammas gamle strikkejakke er høyst nødvendig. Samtidig gjør denne tilværelsen et par andre engelske spesialiteter ekstra tilfredsstillende:
Varm te og mince pie. Smørdeigpaien fylt med krydret fruktblanding er en juleklassiker, og sender en ekstra smule varme ut i tærne mine.

For hva hadde vel jul (eller tilværelsen for øvrig) vært uten kaker??
Jeg skal iallefall sørge for å fylle mince pie-kvota mi før pepperkakene tar over i moderlandet.

God 2. desember!

#1

For å sitere oss anglofiles yndlingsjulfilm, Love actually: Christmas is all around us.

Og siden jeg også er av typen "julete", kommer jeg denne måneden til å gjenta noe jeg gjorde for et par år siden. Julekalenderen.
Hva kommer så denne julekalenderen til å inneholde? Ikke så mye utenom det vanlige. Bare ekstra mye takknemlighet og verdsetting for den innsatsen som settes inn i jula. For verdiene vi bestemmer oss for å stå bak enda sterkere og for tradisjonene vi opprettholder.

Jeg har alltid hatt stor glede av hvordan vi tar naturen inn i hjemmene i tiden opp mot jul. Granbar på trammen. Svibler innpakket i mose. For ikke å snakke om at vi drar me oss et helt tre inn i stua.
Her i Manchester er det heller tynt med bartrær. Til min store glede er det derimot kristorn på hvert hjørne, en plante jeg som liten beundret på tv-skjermen da det ikke er en vanlig vekst på sør-vest landet hvor jeg er fra. Nå derimot. Nå skal jeg på slang!

God 1. desember!

PS: Kinfolks julefilm er et godt eksempel! Kanskje litt for god til å være sann, men jysla fin!

Sykkelturene hjem på kveldstid er fredfulle. Ja, fredfulle.

Føttene trør av seg selv, og hjernen settes på pause. "Hjem" er det eneste som kan minne om en skikkelig tanke. Drit i om jeg blir gjennomvåt, andpusten eller svett - havna er der fremme.

På veien sykler jeg forbi Hydes, bryggeriet på Moss Side. Det lukter noe potetliknende fra det. Jeg er sikker på at den lukta kommer til å være minnetriggende for all fremtid. Minner om gjennomvåte olabukser, istappfingrer og en tid med nye mennesker og ny kreativitet.

Er du som meg, og tenker på neste måltid ca idet du legger fra deg gaffelen, kan dette være noe for deg. Frøkna bak Simply breakfast bidrar virkelig til at frokosten, aka dagens desidert beste måltid(can I hear an amen?) får skinne som fortjent. Jeg mener: Dama får jo rundstykke med nugatti til å se gourmet ut. 

Tenk deg å feire jul her da!

Himla. 

Det var mørkt da jeg ankom Edale lørdagskveld. Stasjonen besto bare av en plattform med et lite venteskur på hver side, og var nå fylt med ryggsekkbærende briter, alle med et lite rødskjær i ansiktet. På andre siden av veien hadde en mellomstor steinbygning fått på seg lysremsa under mønen, og med gyldne bokstaver sto det, som en velkomstmelding til alle tilreisende, "The Ramblers inn".

Foruten de hjertelige middagene på puben tilbragte vi størstedelen av tiden i Peak District utendørs. Enten på nordsidens viddeliknende platå med høstsol og sauekompiser, eller sørsidens rinder i vannrett regnsymfoni.

Da vi hoppet på tovognstoget(eller var det en?) tilbake til Manchester etter timesvis i godstolene foran peisen hos the Rambler, kjente jeg bygdas trygghet trekke i lengselssnorene mine.
Men før jula ringer inn på Kjørmo gård skal mang en mulled wine drikkes og flerfoldige timer tilbringes på gipsrommet. I Manchestertown. Skål!



PS: HER er en veldig interessant artikkel i The Guardian om bygd/by relasjonen. Lest i godstolen på The Ramblers inn!

Som de fleste andre jeg kjenner har jeg i årevis hatt planer om å fremkalle en haug med bilder ved jevne mellomrom. Med lav suksessfaktor.

Men den digitale tidsalder har ikke bare negative konsekvenser på fotograf-fotografi relasjonen. Nå kan jeg jo ha med meg alle minnene mine til andre siden av verden, helt uten ekstra vekt.

Her er et knippe minner fra totusenogtolv. Gode minner. 

Ekskrusjon til bydelen Kampen i Oslo med min gode venninne Jana.

Klassetur til New York og kunstpause(mitt nyinnførte livsforbedrende gjøremål) på galleri.

Høy-puls men o-så-vakker eksamenstid med smæshing Pernille.

To litt uvanlige og skummelt barske kompiser på Gursli i hjemkommunen. 

 

Å gjøre det man elsker å gjøre, måtte det være hagearbeid, mekking eller tegning.
Da flyr tiden da. Om dagen tilbringer jeg mye tid på gipsavdelingen på skolen, et rom der det føles som eneste tidsindikator er hvor mange ganger hitsene er blitt spilt på radioen. Velstand.

Dette er Lois.
For meg representerer hun noe av det jeg elsker mest med designutdanning i Storbritannia, nemlig friheten til å dykke ned i akkurat det man vil. Lois fordyper seg nemlig i verktøy, og hvordan man kan bruke det som såkallede "wearables", med andre ord verktøy du kan ha på deg. Nysgjerrighetspirrende tema.
Jeg sier ikke at dette ikke hadde skjedd i moderlandet. Men faktum er at der vi har en lang tradisjon for å designe med funksjon, mål og industriproduksjon i tankene, har britene ofte vært mer åpne for one-off(ish) gjenstander. Objekter som designeren eller kunstneren selv produserer, noe som igjen resulterer i variasjon i det endelige produktene. Istedet for å basere seg på maskinens nøyaktighet og evne til å gjøre ting likt to ganger, tar man altså utgangspunkt i menneskets evne til det motsatte. Når den kreative prosessen ikke styres av baktanken om at en produsent skal ønske å serieprodusere produktet, tillater den seg plutselig å gå helt andre veier.
Resultatet er vidunderlige, forunderlige objekter.

Gi meg en skotte i kilt og sekkepipe og jeg er solgt. Ikke bare drømmer jeg meg bort i de sørgelige tonene og ser for meg Braveheart-scener(ja, jeg spotifyet "bagpipe" da jeg skrev dette innlegget. ikke det samme som live...), men antrekket overbeviser meg nesten om at det er finere enn menn i bunad.

Denne karen går nok over i bestefarkategorien dog. Men gatemusikantsjarm manglet det ikke på: "Norway, oh that's a beautiful country!". Jaaada.

Er ganske sikker på at sekkepipe kommer til å innleies i en eller annen fremtidig festlighet. Ja. Helt sikker faktisk.

 

Alexandra Park er lungen som skiller Whalley Ranges minicoopere og alèer fra den beryktede bydelen Moss side, ofte forbundet med tøffe miljø, kriminalitet, arbeidsledighet og unge mødre.
Tross nok av hunder som må luftes( ofte med veldig skremmende utseende fra Moss Side og litt mer striglede versjoner fra Whalley Range) er parken rett og slett litt forlatt.
Den gir fra seg en slags ensomhetsos, og når morgenduggen forsatt henger i lufta og forteller om regnet som er på vei får man nesten litt medynk. Ikke besøksrekord i dag heller.
//Alexandra Park is the green lunge that separates Whalley Range's mini coopers and avenues(ish) from the famous Moss Side. But even though there are plenty of dogs to walk on either side(often scary looking ones from Moss Side and more groomed ones from Whalley Range) The park remains a little deserted. It gives of a sort of lonelyness-aura that almost makes you feel sorry for it. No visiting record today either....